Endelig kom de ut...

Endelig ble valpene født. Vi har gått siden søndag og ventet på at "noe skal skje snart". Utallige ganger har vi trodd at "nå skjer det noe", men neida.

Torsdag morgen tok jeg med Selma en tur til vetrinæren for å sjekke at alt var i orden. Han sa at alt så fint ut men at det nok gikk et døgn eller to til før valpene ble født.

Jeg dro hjem igjen og forberedte meg på enda mer venting. Selma var rolig og helt vanlig fram til rundt kl. 15.00. Da ble hun litt urolig, var i kassa og gravde litt. Vi skjønte da at kanskje, kanskje er det noe på gang. Rundt kl. 17 begynte hun å pese litt, skjelvinger gikk gjennom henne og det gikk opp for meg at hun hadde smerter. Stakars lille Selma min, jeg kunne ikke gjøre annet for henne enn å stryke og massere henne, trøste og oppmuntre.

Kl.18.30begynte hun å presse, vi så at første valpen var på vei og ikke lenge etter kom den til syne.

Jeg har tatt imot utallige kalver og føll, men det er liksom noe annet. Da står man gjerne to vokste personer med tau og drar det en klarer….her er det snakk om en liten hund som normalt veier under 3 kg og regnes som ”barnet mitt”….kan ikke helt sammenlignes. Jeg klarte heldigvis å holde meg rolig og gjøre det som måtte gjøres.

Ca. kl. 19.15 oppdaget jeg at posen hadde sprukket og at en bitte liten sort labb så vidt syntes. Selma sluttet nå og presse og bekymringen var stor. Selmas flinke snille oppdretter Mariann snakket meg gjennom det på telefonen mens hun fulgte med på web kameraet. Nå var det bare å få valpen ut så fort som mulig. Jeg fikk tak i begge valpens labber inni Selma, holdt så godt jeg kunne fast i de mens jeg masserte Selmas mage med andre hånden og oppmuntret henne det jeg klarte. For hver gang Selma presset trakk jeg ganske hardt i valpens labber og sakte men sikkert kom den ut. Med to bakbein, en hale og rompa først. Selma skrek av smerte og jeg tror det var noe av det tøffeste jeg har gjort.

Valpen kom ut, jeg var veldig redd for at den var død, den var veldig stille….

Tok et godt tak i nakkeskinnet på den, kløp og ristet i den og HURRA!!!! Det var liv og den begynte kjapt å lete seg fram til mammaen sin.

Første valpen var ei diger tispevalp på 184 gram…mulig ikke det høres så mye ut, men tro meg…den var stor i forhold til Selmas lille kropp.

Selma viste seg umiddelbart som en perfekt mamma, stelte og stullet med valpen. Navlestrengen ble knytt og klippet og mor og barn fikk en halvtimes tid sammen før lillebror meldte sin ankomst. Han skled ut på 5-6 pressinger og lå i posen sin da han ble født. Også han med rompa først J Han fikk samme behandling av meg som storesøsteren og vips så var Selma stolt tobarnsmor og jeg en enda stoltere mormor!

Tispa veide 184 gram, hun var VELDIG stor. Lillebroren veide 156 gram

For et par uker siden var vi og tok et røntgenbilde og fikk vite at det var to valper i Selmas mage. Noe som gjorde fødselen mer forutsigbar og det var veldig godt å vite at når to var kommet så var fødselen ferdig og vi kunne slappe av.

Som første gangs jordmor for valper så var våre kjære oppdretteres hjelp underveis veldig viktig. De var alltid kun en telefonsamtale unna, både før, under og etter fødsel.

Mer om de og deres oppdrett kan dere lese her: http://www.louises-voodoo.net/